Page 3 of 8
1 2 3 4 5 8

Noruega: La evaluación más extensa de las ciencias sociales publicada

Europa/Noruega/universityworldnews.com

En la evaluación más grande de las ciencias sociales en Noruega, cinco instituciones de investigación y 22 grupos de investigación han sido evaluados como líderes mundiales en una o más asignaturas. Sin embargo, la ciencia social noruega es «introvertida» y debería «fortalecer significativamente» su alcance internacional, concluyó la evaluación.

La evaluación , publicada el 19 de junio por el Consejo de Investigación de Noruega, involucró a 48 miembros del panel, principalmente de otros países nórdicos pero con un número significativo del Reino Unido, Italia, los Países Bajos, Austria y Alemania, y se llevó a cabo en el pasado dos años. Fue presidido por la profesora Katarina Eckerberg del departamento de ciencias políticas de la Universidad de Umeå, Suecia.

La evaluación abarcó seis áreas de investigación: geografía, economía, ciencias políticas, sociología, antropología social y el área de investigación económico-administrativa. Incluía 3.005 científicos sociales y 42 instituciones: 26 facultades o departamentos en universidades y colegios universitarios, y 16 institutos de investigación de ciencias sociales financiados con fondos públicos. La evaluación incluyó además 136 grupos de investigación dentro de esas instituciones.

Se publicaron seis informes de panel de aproximadamente 1.500 páginas y un informe principal escrito por el presidente Eckerberg más el presidente de cada uno de los seis paneles, junto con informes estadísticos sobre la producción científica y el impacto. El informe principal contiene 17 recomendaciones para las universidades, 12 recomendaciones para el Consejo de Investigación de Noruega y seis recomendaciones para el Ministerio de Educación e Investigación.

Los evaluadores usaron una escala de cinco grados, donde la posición más alta se caracterizó como: «Investigación original a la vanguardia internacional. La unidad tiene una productividad muy alta. La unidad [la institución o grupo de investigación] emprende una investigación excelente y original y la publica en canales internacionales sobresalientes para publicaciones científicas y académicas.Sus investigadores presentan regularmente investigaciones periódicas en reconocidas conferencias científicas internacionales. »

Cinco instituciones noruegas obtuvieron las mejores notas en algunos temas, dirigidas por la Universidad de Oslo con cuatro calificaciones principales en tres materias: economía, sociología y antropología social, con dos facultades que lograron la mejor grado en sociología – sus facultades de derecho y estudios sociales.

La Escuela Noruega de Economía (NHH) en Bergen logró dos calificaciones principales, en economía, economía y administración.

Las otras mejores calificaciones fueron logradas por BI Norwegian Business School, en economía y administración; el Peace Research Institute Oslo (PRIO), en ciencias políticas; y la Universidad de Bergen, en antropología social.

Veintidós grupos de investigación también obtuvieron un puntaje máximo. De ellos, siete están en la Universidad de Oslo, cinco en la NHH, tres en la Universidad de Bergen y tres en la BI Business School de Noruega.

Además, un puntaje máximo cada uno fue logrado por grupos de investigación de PRIO, la Universidad Noruega de Ciencias de la Vida (NMBU), el Centro de Investigación Climática Internacional (CICERO) y el Instituto Noruego de Asuntos Internacionales (NUPI).

Los 22 grupos de investigación se encuentran en Oslo o Bergen o en las afueras de Oslo (NMBU).

«Tenemos que mirar más allá de las fronteras de Noruega», dijo el Director General del Consejo de Investigación de Noruega, John-Arne Røttingen, durante el lanzamiento del informe. «Los temas de investigación noruegos deberían verse en un contexto teórico más amplio ya que la investigación realizada a menudo también es muy relevante internacionalmente», dijo. «Y las instituciones noruegas también deberían mejorar en la contratación de investigadores internacionales».

Introversión a ser desafiada

«La evaluación demuestra que la antropología social es» la joya de la corona «entre las ciencias sociales noruegas. Esta investigación es de muy alta calidad y está a la vanguardia de la investigación internacional en este campo «, afirmó.

«También se nos dice que la movilidad de los científicos sociales noruegos es baja.En primer lugar, rara vez cambian el trabajo entre los sectores y las instituciones a nivel nacional. En segundo lugar, el comité de evaluación afirma que muchas de las instituciones no tienen buenas estrategias para la contratación internacional. Y tercero, los científicos noruegos viajan muy poco fuera de la región nórdica. »

Las principales recomendaciones están dirigidas a las instituciones para encontrar mecanismos para cambiar esto», dijo. «No nos sirve ser tan introvertido como esto.Tenemos que levantar los ojos más y más de lo que lo hacemos hoy «.

Superficial en investigación interdisciplinaria

Tanja Storsul, directora del Instituto de Investigación Social, dijo que la evaluación habría sido más interesante si hubiera sido» menos desequilibrada «.

Al escribir en su página de blog, dijo: «No evalúa todos los aspectos de las ciencias sociales noruegas. Es principalmente una evaluación disciplinaria de las seis ciencias sociales realizada por expertos de estos campos, que ha evaluado la calidad científica de la investigación dentro de cada disciplina. »

Dijo que hubiera sido interesante si la evaluación se hubiera centrado no solo en cómo la investigación interdisciplinaria en el las ciencias sociales son un desafío para las disciplinas, pero también evaluaron «cómo se posicionan las ciencias sociales noruegas con respecto a la investigación interdisciplinaria y qué se necesita para mejorar».

Ella se opuso a la afirmación del informe de que la investigación interdisciplinaria genera análisis mecanicistas y que los científicos sociales que trabajan en un equipo interdisciplinario durante un largo tiempo correrán el riesgo de perder el contacto con su disciplina.

Fuete: http://www.universityworldnews.com/article.php?story=20180629085944951

Comparte este contenido:

Norge: En utdanning til arbeidsledighet?

Norge/Mai 05, 2018/rushprint.no

Resumen: Nuestra falta de confianza en la educación de International Stunt Academy obviamente no es mala, escribe Norsk Stuntforening en Norsk Filmforbund, en respuesta a John Kabashi. La industria ha tratado de hacer que Kabashi escuche, pero ha sido un desafío, quieren decir.

Vår manglende tillit til utdanningen til International Stunt Academy skyldes selvfølgelig ikke vond vilje, skriver Norsk Stuntforening i Norsk Filmforbund, i sitt svar til John Kabashi. Bransjen har forsøkt å få Kabashi til å lytte, men det har vært en utfordring, mener de.

For kort tid siden gikk fem erfarne stuntfagfolk ut offentlig der vi uttrykte vår skepsis til det annonserte studietilbudet “Action Actor” ved International Stunt School i Tvedestrand, i forbindelse med at dette tilbudet fikk status som fagskole av NOKUT(Norsk Organ for Kvalitet i Utdanningen) – og dermed kvalifiserer til lån fra Lånekassen.

Vår kritikk er faglig begrunnet, og kan oppsummeres i 6 punkter:

1) Det er ikke behov for eller arbeid til 20 nye “stuntskuespillere” pr år, slik skolen forutsetter og legger opp til. Å starte en slik utdanning er å kaste blår i øynene på unge mennesker som ønsker seg en karriere i film- og TV-bransjen.

2) De ansvarlige for studiet sier de har som mål å skape en “norsk bransjestandard”. Vi fastholder at dette skal og må skje på fagorganisasjonsnivå.

3) En ettårig utdanning kan aldri gi tilstrekkelig opplæring i hverken skuespill og stunt på et slikt nivå at kandidatene blir attraktive for bransjen. Vi har allerede flere 3-årige skuespillerutdanninger i Norge som utdanner flere skuespillere enn bransjen klarer å ta imot.

4) En NOKUT-vurdering som ikke er avprøvd opp mot den profesjonelle bransjen i Norge

– verken hva gjelder bransjens behov eller for å sikre at kvaliteten på utdanningstilbudet holder mål – kan ikke ansees som en kvalitetssikret vurdering.

5) Eier og pedagogisk ansvarlig for stuntemner, John Smith Kabashi, kan ikke dokumentere at han har den kompetansen som kreves for å være pedagogisk leder for et slikt utdanningstilbud.

6) Når vi ikke stoler på Kabashi´s kompetanse, vil vi være tilsvarende skeptiske til å engasjere stuntpersonell utdannet ved skolen hans.

Vi advarer derfor om at dette kan bli en utdannelse til arbeidsledighet, sett fra vårt faglige ståsted.

30. april kom Kabashis tilsvar til vår bekymringsmelding, men noen påstander som avkrever noen kommentarer fra oss:

1) “Denne utdanningen er et viktig skritt i profesjonaliseringen av stuntfaget i Norge”. 

Det finnes allerede norske profesjonelle. Noen av oss har jobbet med dette fagområdet i mer enn 20 år. Og opplæring – erfaringsbasert og bransjerelevant sådan – foregår innenfor de ulike stuntteamene som allerede eksisterer og er tilpasset norske og nordiske forhold og produksjonsvirkelighet. En skole hvor studieplanen er satt sammen av en entusiast med begrenset faglig erfaring og innsikt og uten kontakt med fagmiljøet her til lands, er etter vår vurdering ikke en videreutvikling av stuntfaget i Norge.

Det er heller ikke noe særegent i Kabashis påstand om at han har et stort internasjonalt kontaktnett, det har naturligvis alle vi som har jobbet lenge i stuntfeltet. I tillegg til samarbeid på produksjoner, bruker vi også dette nettverket til å holde oss faglig oppdaterte. Bare de siste årene har stuntmiljøet avholdt fagkurs her i Norge med størrelser som Joe Perez, Eric Chen og Carrie Thiel – for å nevne noen.

Ikke noe av det Kabashi bringer til torgs er veldig nytt. Heller ikke tanken om en stuntskole. Kabashi gikk selv på Zin-Lit Stunt Academy i Ystad, Sverige, hvor han var elev i 2008, men han fullførte ikke utdanningen. Denne skolen hadde ambisjon om å rekruttere elever fra hele Norden, men skolen gikk likevel inn i 2010 på grunn av for få søkere.

2) “Deres mistro skyldes mer misforståelser og mangel på innsikt i vår planlagte drift enn vond vilje.”

Vår manglende tillit til utdanningen til International Stunt Academy skyldes selvfølgelig ikke vond vilje. Men vi vet at Kabashi har drevet stuntskole før, da han hadde sin private skole i Moss. Her gikk enkelte elever til søksmål mot skolen da de ikke opplevde at de fikk den undervisningen de var blitt lovet. Det var også lite kontakt mellom dette forrige skoleinitiativet hans og det norsk fagmiljøet, men det skyldtes heller ikke uvilje fra vår side – i utgangspunktet. Men det som gjentatte ganger opplevdes som manglende seriøsitet fra skolens side, gjorde at lysten til å undervise her forsvant. Og for å vise at dette ikke er et særnorsk fenomen, her er et sitat fra den svenske stuntkoordinatoren Seth Ericsson:

“Finns mycket att säga om detta. John kontaktade mig för kanske 4 år sedan gällande en förfrågan att jag skulle bli utbildningsansvarig för deras stuntutbildning men jag avböjde av framför allt professionella skäl. Väldigt tråkigt att en så oerfaren person lyckas snacka till sig denna positionen. Han var bra på att prata men allt var väldigt tunt när man började ställa lite frågor.”

3) “De (-) stiller blant annet spørsmålstegn ved min egen bakgrunn i stuntfaget ved å vise til få krediteringer på imdb.com.”

Kabashi´s forklaring på at han har såpass få meritter som faktisk kan spores på f.eks. imdb.com, er at han “primært har jobbet med kortere formater som ikke automatisk blir registrert i databasen (reklamefilm, o.l.)”. Det høres jo ut som dette er noe han har satset bevisst på. Vi mener imidlertid det er et minstekrav at en stuntperson også må ha jobbet med spillefilm. Og særlig en som skal være pedagogisk leder av en utdanning, og inneha nok faglig tyngde, bredde og dybde til å lede opplæring av andre i stuntfaget.

Vårt arbeidsfelt kan deles inn i A, B og C-produksjoner; A er spillefilm og TV-drama, dvs de store, tunge produksjonene. B er kortere, men stadig profesjonelle (honorerte) formater som kortfilm, enkeltepisoder for TV, samt reklame. C er lav- og nullbudsjettproduksjoner, entusiast-filmer og elevfilmer ved filmskoler; som oftest handler det her om gratisjobbing. C-kategorien er den desidert letteste typen produksjoner å komme seg med på. Og ingenting galt i det, men man lister bare unntaksvis slike på en proff CV.

4) “Jeg er pedagogisk ansvarlig ved skolen, men selvfølgelig ikke eneste lærer og instruktør.”

Vi tviler ikke på at han har med seg flinke folk. Det kan man kjøpe for penger, og studiet koster kr. 87.500.- pr elev. Krumtappen i enhver utdanning er likevel pedagogisk ansvarlig. Kabashi har selv laget læreplanen for stunt, han setter sammen lærerteamet, han skal følge opp studenter, han skal bedømme læreres kompetanse og undervisning, og han må ligge i forkant når ting kan gå galt, og sørge for at de ikke gjør det. Når han selv ikke kan vise til tilstrekkelig skolering, spesialisert trening eller erfaring, har vi ikke tillit til at dette er godt nok ivaretatt.

5 ) “At de fem også stiller spørsmålstegn ved NOKUT og deres sakkyndige, som har godkjent vår fagskolesøknad, synes jeg faller på sin egen urimelighet.”

Hvorfor det? Dette er et skoletilbud som hovedsaklig er filmrettet. Vi reagerer på at de sakkyndige som ble oppnevnt til å vurdere tilbudet (og som Kabashi takket ja til), selv har sin faglige hovedvekt fra teaterregi og skuespill, ikke film. Og da følgelig heller ikke noen tung stuntbakgrunn. Noen kompetent fagfellevurdering er det ikke snakk om her. Er det ikke vår plikt å si fra om det?

6) “Parallelt med at de har reist kritikk mot vår skole har de fem opprettet et eget fagutvalg for stunt innenfor Norsk Filmforbund (NFF). “

Dette har ikke skjedd “parallelt». Vi har jobbet med en slik faggruppe siden 2015, ikke minst for å takle de nye utfordringene insentivordningen gir oss, med flere utenlandske produksjoner i Norge. Ikke på grunn av International Stunt Academy.

7) “Jeg synes det er flott at NFF fremhever stuntfaget og at de kan bidra i vårt arbeide med å etablere bransjestandarder, men det må være under forutsetning av at faggruppen ikke bare blir en mekanisme for å beskytte etablerte aktører mot konkurranse fra nye.”

Det er særlig på dette punktet Kabashi demonstrerer manglende bransjekunnskap. En bransjestandard for stuntarbeid, med egne HMS-retningslinjer osv, settes og opprettholdes av oss, det aktive fagmiljøet, ikke av en skole. Kartet skal tilpasses landskapet, ikke omvendt.

8) “Jeg håper (-) at NFF kan ønske vår skole og våre studenter velkomne i bransjen, slik arbeidsgivernes organisasjon, VIRKE Produsentforeningen, allerede har gjort.”

Norsk Filmforbund er naturligvis prinsipielt opptatt av og positiv til god utdanning og utdanningstilbud som møter bransjens behov. Det ser vi dessverre ikke at denne utdanningen gjør.

Leder for Virke, Torbjøn Urfjell, forutsetter at HMS-krav blir profesjonelt ivaretatt, men bifaller ellers etableringen på prinsipielt grunnlag (Nordlys 15.03.18). For arbeidsgiversiden virker det kanskje som en god idé med 20 nye, håpefulle stuntutøvere i året, klare for innsalg. Men det vil ikke gjøre film og TV som arbeidsplass tryggere.

Som filmarbeidernes fagorganisasjon er Norsk Filmforbund derimot svært skeptisk til denne nyskapningen. Den skepsisen bør man lytte til. For det er ikke produsenten som står der på sett når en kabel ryker, en bil skjener ut eller en kropp ramler forkjært. Det er film- og TV-arbeiderne, som stuntutøvere også er en del av, som bærer den direkte risikoen ved arbeidsulykker.

Til avslutning

Kabashi inviterer til dialog. Det er vel og bra, men da må han også være forberedt på å lytte. Det har tidligere vist seg å være en utfordring. For han har fått sine sjanser i miljøet. Siden han var 19 år har medlemmer av stuntfaggruppen gitt ham tips og råd på hvordan han burde gå frem. Rådene gikk på hvordan han best kunne utvikle seg som stuntutøver, og hvordan komme seg inn i bransjen – på en etterrettelig og profesjonell måte.

Vi opplever heller ikke det norske stuntmiljøet som lukket, slik Kabashi beskriver det, men inkluderende og med plass til nye folk. Vi samarbeider mer enn noen gang tidligere, nye som gamle, og lærer opp potensielle utøvere, gitt at de utviser profesjonalitet og ydmykhet for faget. Men vi setter et ufravikelig krav til sikkerhet, kvalitet og etterrettelighet i alle ledd.

Vi stuntfolk er av natur en diskré gjeng, men vi har dannet en faggruppe innenfor NFF også for å synliggjøre vårt fag og våre standarder. Og samtidig, på lik linje med andre fagorganisasjoner, for å kunne holde useriøse aktører på armlengdes avstand.

Hilsen

Kai Kolstad Rødseth – Stunt og Spesialeffekter AS. Kristoffer Jørgensen – Arctic Action AS. Otto Tangstad – STUNTMAN Otto Tangstad. Pål Morten Hverven – Norsk Stuntgruppe/Fiksern. Christel Jørgensen – Scandinavian Stunts (alle er medlemmer av Norsk Stuntforening, et fagutvalg under Norsk Filmforbund)

Fuente: https://rushprint.no/2018/05/en-utdanning-til-arbeidsledighet/

Comparte este contenido:

Latvia and Norway have potential for expanding cooperation on start-ups, education and tourism

Latvia – Norway/April 24, 2018/Source: http://www.baltic-course.com

Latvia and Norway have the potential for expanding cooperation on start-ups, innovation, education and tourism, Latvian Economics Minister Arvils Aseradens (Unity) said while meeting with Roy Angelvik, the Norwegian State Secretary of the Ministry of Trade, Industry and Fisheries, on April 23rd, reports LETA.

LETA was told at the Economics Ministry that the meeting between Aseradens and Angelvik dealt with bilateral cooperation as well as possibilities of expanding this cooperation.

«Latvia appreciates the successful regional and economic cooperation with Norway. Moreover, our countries share the same values and goals – to develop the Baltic and Nordic countries as an affluent and secure region of Europe in the long term,» Aseradens said during the meeting.

Both Angelvik and Aseradens noted that it is important to both countries to develop cooperation on start-up businesses and innovation. At the same time, officials also voiced interest in developing educational cooperation, including professional education, particularly by developing joint study and student exchange programs.

Aseradens praised existing Latvian-Norwegian cooperation on the regional level, stressing the need to move towards closer Baltic-Nordic regional integration, especially in areas like energy, innovation, construction and green technology. The minister also thanked Norway for its contribution to the Baltic region’s security.

Aseradens also noted the significance of Norway Grants program, which has helped deepen bilateral toes and find new cooperation opportunities, including for Latvia’s SMEs to develop innovative, environmentally-friendly products, technologies and services. Norway Grants have supported 102 projects, as well as helped create 126 new jobs and develop 40 environmentally-friendly products and technologies.

Aseradens indicated that many Latvian construction companies are operating in the Norwegian market and that it is therefore important to align the two countries’ construction standards and requirements.

Angelvik, on his part, said that Norway wants to develop more expensive cooperation with Latvia on tourism, which is essential for the region’s further development.

After the meeting with Angelvik, Aseradens opened the Norwegian-Latvian business forum which had brought together more than 300 entrepreneurs from Norway, Norwegian entrepreneurs already doing business in Latvia, as well as Latvian entrepreneurs interested in building business contacts with Norwegians or starting a business in Norway.

As reported, the Norwegian-Latvian business forum has been organized as part of the visit of Crown Prince Haakon and Crown Princess Mette-Marit of Norway to Latvia.

Source: 

http://www.baltic-course.com/eng/Technology/?doc=139521

Comparte este contenido:

Norge: Nyliberalisme og utdanning

Norge / 11. mars 2018 / forfatteren: Trym Riksen / Informasjonskilde: riksen.blogg.no

 

Norske nyliberalister foreslår å fjerne gratis utdanning i Norge. Utdanning som koster, er mer rettferdig mener de.

«Gratis høyere utdannelse er urettferdig og kan bidra til å forsterke økonomiske forskjeller», skriver den norske nyliberalistiske tankesmien Civita i DN og på sin hjemmeside. Galskap, ikke sant? Men likefullt en form for retorikk som er ment å gradvis venne deg til politiske skift.

Jeg lovet i forrige kommentar «En oppsummering» at det ville bli den siste artikkelen i serien på ti kommentarer om nyliberalismen som den moderne tids viktigste begrep. Når jeg likevel bryter løftet ved første anledning, er det fordi det ville være rart å ikke kommentere et offentlig forslag over flere sider i DN som så åpenbart strider mot sunn fornuft i Norge. Civitas forslag egner seg godt for å illustrere nyliberalismen i det moderne Norge.

«Vi foreslår ting som folk synes er på kanten av galskap. Men før du vet ordet av det, har det blitt banebrytende politikk», har lederen av Adam Smith Institute uttalt tidligere. Adam Smith Institute er en britisk tenketank, en av verdens mest innflytelsesrike og knyttet opp mot Civita gjennom Atlas Network. Og akkurat slik må man tolke utspillet fra Civita. For på samme måten som en frosk hopper ut når den slippes rett oppi den kokende gryta, vil frosken kokes levende hvis oppvarmingen skjer langsomt.

Nordmenn flest har ingen problemer med å ta stilling til om høyere utdanning bør være gratis eller koste; detter er ikke rakettforskning, men sunt bondevett. Og selv om universitetene og høyskolene i Norge ikke har skolepenger, er det ikke gratis å studere. Folk flytter gjerne hjemmefra og inn til byen, og da påtar man seg gjeld for å bo og spise. I liberale europeiske land som Sveits og Luxembourg – ofte anført som forbilder av både liberalister og nyliberalister – er det heller ingen skolepenger. Samtidig diskuterer amerikanerne for tiden hvor uheldig det er at studentgjelden har tredoblet seg bare siden 2006. Og i årtusener har folk skjønt at gjeld har uheldige bivirkninger (jf. den gammeltestamentlige tradisjonen med jubelår). Da kan man spørre seg: Hvorfor foreslår nyliberalistene å avvikle det gamle prinsippet om gratis utdanning?

Jeg tror det er enklere å forstå Civita hvis man ser på tankesmien som en form for religiøs bevegelse. Her trår jeg opp gamle stier; for jeg er langt fra den første som sammenlikner økonomer med religiøse, jf. professor Robert H. Nelsons bok «Economics As Religion». Og hvis man ser Civita-forslaget gjennom en historikers eller en teologs briller, blir det enklere å innse at man ikke må se på argumentene – som nyliberalistene finner på for å få terrenget til å passe med kartet – men heller gå til kjernen av dogmer i religionen. Da innser vi at Civita primært er som en brukselger av gamle idéer for å få til politisk endring.

Det bærende prinsippet i nyliberalismen er prissignalet som bærer av informasjon for optimale tilpasninger i samfunnet. Gamle nyliberalister som Friedrich von Hayek er kanskje mest kjent i dag for å ha sammenliknet markedet med en gigantisk kjempecomputer med evner som langt overgår alle menneskers til å lede samfunnet ut av suboptimale og inn i optimale løsninger. Hayeks tanker om supercomputeren markedet må ha hørt ut som galskap en gang i tiden, men i dag er stort sett alle enige i at markedet er best for å styre samfunnet i riktig retning.

Problemet med gratis utdanning – fra et dogmatisk, religiøst ståsted – er at det ikke er noen pris. Og uten pris får man ikke et marked, og uten et marked får man ikke optimale tilpasninger – og da blir det sosialisme og urettferdighet. Ingen kan bevise at det er slik; økonomer og nyliberalister holder seg naturligvis unna teorier som kan falsifiseres. Og for å få gjennomslag for teorier som ikke kan falsifiseres, har økonomene for lengst kuppet Nobel-navnet og opprettet en egen økonomipris for å stjele den prestisjen som følger med de opprinnelige nobelprisene.

Civitas utspill må derfor ses på som et forsøk på å endre en del av samfunnet som ennå ikke er fullstendig underlagt prissystemet. Så kan man lure på hva som blir det neste. Kanskje det vil bli avgift for å bruke skog og mark? Meg bekjent er folk med god økonomi overrepresentert blant flittige brukere av Marka bl.a. i Oslo. Og hvis vi tenker litt ekstra dypt, slår det deg ikke at lufta fortsatt er gratis?

Mange sliter med å forstå nyliberalismen, hva den går ut på og hvordan den påvirker oss i hverdagen. Civitas forslag om å avskaffe prinsippet om gratis utdanning i Norge fungerer fint som en døråpner for dem som ønsker å forstå et viktig begrep som nyliberalismen litt bedre.

Kilden til informasjon:

http://riksen.blogg.no/1520201919_nyliberalisme_og_utdanning.html

Comparte este contenido:

Increased quality is main goal in the internationalisation of Norwegian education

Norway /05.03.2018 / By: sciencenordic.com.

Quality development is often stated as a main goal in Norwegian universities and university colleges’ strategies on internationalisation. Ideals such as solidarity and personal formation are less present.

These are some of the findings in a new report conducted by the Norwegian Centre for International Cooperation in Education (SIU). The report reviews the international strategies of 36 Norwegian institutions of higher education.

Reflects National Policy

“In the report we examine how the institutions write about internationalisation in overall strategic documents. There is a huge variation in how they approach this theme, but the strategies have in common the fact that they are reflecting national policy statements”, SIU-researcher Margrete Søvik says.

Quality development is the man reason for internationalisation, according to the strategic documents. The most common approach to the notion of quality is to define internationalisation as a tool for quality improvement through comparison, and that recognition across borders in itself is a sign of quality.

This corresponds closely with Norwegian national policies, and is in line with the sectorial goals for the institutions, and for the Ministry of Research and Education. Here it is stated that the institutions should offer education and research on a high international level.

The strategies also mention the social mission and access to resources as important rationales. The idea is that competition of talent and resources strengthens the institutions and enables them to contribute to a global knowledge society, through internationalisation.

“Solidarity, peace and personal formation, classic ideals in internationalisation of higher education and research, are less commonly present in the strategic documents”, Søvik says.

“This also reflects the development in other countries, where financial concerns create the incentives for educational institutions to cooperate across borders.”

Joint degrees and mobility

According to the report, the issues most frequently stressed in the area of education are mobility, internationalisation at home, English‐taught courses, institutional cooperation and joint degrees.  In the field of research, networks and mobility are the issues mentioned by most institutions.

The institutions are divided into two main groups: The first group clearly uses the strategy as a marketing tool, while the other group seems to form their strategy specifically targeted at the government.

“It seems that the strategies are not specifically made to be used as internal management documents. However, the report analyses the central strategies, and we have not thoroughly examined how the documents are used by within the institutions”, Søvik says.

Social responsibility

While the main universities aim to participate as global actors through internationalisation, many of the University Colleges see external cooperation as a social responsibility – strengthening the local community and the local industry by linking them to global society.

One example is Lillehammer University College, writing “by international cooperation the University College wishes to contribute to internationalisation of the region.”

The four oldest Norwegian universities (Bergen, Oslo, Trondheim, Tromsø) have ambitions of solving global challenges within areas like climate and health through internationalisation. The University of Oslo states that they “… strives to participate in meeting the global challenges of today…”.

Russia priority

Geographically, the strategic documents follow national priorities and financial sources available. In general, Europe stands out as the main area of interest. This is with the exception of the institutions of northern Norway, having Russia as their main priority.

It is natural that these institutions look to Russia, according to SIU researcher Dag Stenvoll, co-author to the report.

“Politically and location wise, cooperation with Russia is obvious for these institutions. There are also a number of funds available for these kind of projects, for example through SIU and the Norwegian Research Council”, he says.

From: http://sciencenordic.com/increased-quality-main-goal-internationalisation-norwegian-education

 

Comparte este contenido:

Norway prioritises aid to support girls’ education, but forgets the jobs

Norway /05.03.2018 / By: sciencenordic.com.

Can education meet girls’ challenges in development countries? Not on its own, according to researchers behind a new report. They call for more goal-oriented measures to combat inequality.

“Together we will continue our efforts to ensure that all children and young people have access to education, especially girls who are still being excluded,” said Minister of International Development Nikolai Astrup as he announced Norway’s contribution to a global effort towards education earlier in February. A few weeks before, women’s entry to the global labour market was one of the most important topics for Prime Minister Erna Solberg when she met with the world’s state and business leaders at World Economic Forum in Davos.

Thus according to Norwegian politicians, equality is an important issue. And their words are also in accordance with reality, if we are to believe the figures presented by researchers Tone Sommerfelt and Anne Hatløy from the research institute Fafo, at the launch of the new report Efforts to ensure girls’ rights in Norwegian development cooperation.

Prioritises education

Norway has doubled its aid to so-called girl related projects – projects in support of girls’ rights and living conditions – from 2011 to 2016. But what does this support consist of? And do the measures have any effect? These questions formed the basis of Sommerfelt and Hatløy’s analysis of the role of girls and equality in Norwegian development aid policy between 2011 and 2016.

The researchers studied Norwegian development aid policy within the areas education, health, private enterprise development, humanitarian aid, sexual violence, forced marriage and other harmful practices targeting  women. The conclusion is clear: Education is the uncontested winner.

The financial support for girls’ education is almost quadrupled during the period in question. The researcher particularly commend Norwegian authorities’ support for girls’ education in crisis-stricken areas, through the project Education cannot wait.

Education – the solution to everything?

According to the report, the emphasis on education comes at a price. Norwegian authorities consider education a catalyst for employment, poverty decrease, health improvement and democratisation.

But the idea that education has positive spin-off benefits for other women political questions is too easy, Tone Sommerfelt explains.

“Today’s development aid policy is based upon a theory that if you put the girls in school they will avoid involvement in harmful practices such as forced marriage and child labour.”

During the launch, Gro Lindstad from the organisation FOKUS – Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål (FOKUS – Forum for Women and Development) emphasised that if we don’t take other factors into consideration, the result might be that the girls don’t get a job, but rather a higher bride price.

According to the report, one of the greatest challenges with today’s development aid policy is that the emphasis on education and vocational training for girls is not reflected in the government’s work with global business development and job creation. It is one of five prioritised areas of the development aid policy in White Paper 24, 2016-2017.

“It is striking that – although there is an emphasis on vocational training in the government’s priorities on global education – the potential benefit of prioritising girls’ education and vocational training is not included in the presentations of the strategic area of private sector development and job creation in any clear manner,” the report states.

“When politics turn away from aid and towards business development, the political attention is also drawn away from gender,” says Sommerfelt.

“In the public debate both internationally and in Norway, politicians and relief workers talk about the importance of bringing women into the business sector. But concrete measures and opportunities for securing jobs for girls are lacking.”

According to her, the problem is not that Norway does not prioritise education; the problem is rather how this prioritisation is motivated.

“The government might want to prioritise education now. But then they can’t try to solve every other problem at the same time.”

Call for a comprehensive strategy

Sommerfelt and Hatløy argue for a more holistic approach to women’s and equality issues in development countries. Moreover, the development strategies need to a larger extent to acknowledge that gender is important in order to fully understand educational trends.

“Attending school is important, but we also need to understand why the drop-out rate is so high in many development countries. It may have to do with class, caste, religion, functional abilities and various personal stories.”

“In many parts of the world, people are more grown-up in secondary school than we are here. Therefore, it is necessary to integrate vocational training and work related questions at an early stage.”

Efforts to prevent child marriage and forced marriage are important in Norwegian development aid policy. Yet Sommerfelt and Hatløy were unable to find any concrete measures to prevent such practices.

Additionally, the researchers call for a more goal-oriented policy to prevent child labour. According to them, gender should be taken into consideration here too.

“We need goal-oriented measures in order to reach vulnerable girls in complex situations, such as girls who have to leave school to get married,” says Sommerfelt.

She explains that the purpose of the report was to draw attention to the choices that are made in the development aid policy rather than to judge these choices. She is optimistic about the future policy.

“Minister of International Development Nikolai Astrup made it clear during the launch of the report that the government intend to put in more efforts in the work against forced marriage. That is positive,” she says.

Need for new eyes on the concept of justice

In the autumn of 2015, the UN passed the so-called 2030 Agenda for Sustainable Development, with its seventeen goals for sustainability.

Whereas goal number five is to achieve gender equality and strengthen women and girls’ rights, goal number thirteen is to secure good health and well-being for people of all ages. The goals acknowledge how financial, social and environmental concerns are interconnected, and they thus open for a new approach to how social inequality is created, the researchers write.

As with the sustainability goals, Norwegian development aid policy defines gender and equality matters as cross-cutting concerns, meaning that they are to be promoted in all development political projects. From such a perspective, it is positive that health and education are prioritised by Norwegian authorities, since they emphasise how these areas together may have a positive effect on girls’ lives.

Nevertheless, Sommerfelt thinks Norway has potential for improvement when it comes to the concept of social inequality. According to her, we need to look at the underlying concept of justice in the policy.

“It is important to look at the sort of reasoning that makes education a core issue. This is a global trend, but it is also a result of an understanding of justice that puts emphasis on equal opportunities rather than  social redistribution.”

“We have to dare to pose the question whether education in itself creates equal opportunities,” she says.

In addition to looking at gender and equality as cross-cutting concerns, the government needs to introduce extra measures to pursue the sustainability goals’ life-cycle perspectives on gender and inequality.

“It then becomes clear that gender issues are not only about women versus men, but also about elderly women’s control over the younger. This may be used as a positive force in the employment market, for instance through mentor arrangements in order to promote female leaders.”

Climate + gender equality = the future?

How may Norway live up to the sustainability goals’ ambition to ‘integrate financial, social and environmental aspects’ in order to create sustainable development in ‘all their dimensions’? The solution lies in the intersection between climate, equality and business, according to Sommerfelt.

Although climate, renewable energy and environment are prioritised areas in Norwegian development aid policy, these fields are not parts of the researchers’ analysis. Since the equality concern is cross-cutting, it should also be included here. Yet securing girls’ rights is not emphasised in the documents analysed by the researchers.

According to Sommerfelt, gendered climate challenges create possibilities for business and job creation that need to be addressed in Norwegian development aid policy.

“We are about to see how the damming of river courses will have gendered consequences in Gambia because women no longer have access to salt water areas for picking mussels. In Haiti, one of Norway’s countries of focus for development aid, it is relevant to look at how we might include both boys and girls in the production of renewable energy.”“There is definitely still a lot of a potential out there. We’ve only just started,” Sommerfelt concludes.

From: http://sciencenordic.com/norway-prioritises-aid-support-girls%E2%80%99-education-forgets-jobs

Comparte este contenido:

La Biblioteca Nacional de Noruega digitalizó casi todos los libros noruegos de antes de 2000 y los pone gratis en línea

04 de febrero 2018/Fuente:xataka /Autor:RAÚL ÁLVAREZ

Los trabajos de digitalización de museos y bibliotecas son tareas titánicas que buscan garantizar la preservación de la historia de la humanidad y todos los conocimientos que hemos adquirido a lo largo de los años. Aquí mismo en Xataka hemos recopilado 54 de estas iniciativas, donde la clave está en poner todo este material al alcance del público, y si es gratis, mucho mejor.

Hoy se está dando a conocer que la Biblioteca Nacional de Noruega ha terminado con su primera etapa de digitalización que consistió en el escaneo de aproximadamente 250.000 libros noruegos, es decir, casi todos los libros publicados antes del año 2000 en aquel país. Donde lo mejor de todo es que están disponibles en línea de forma gratuita casi para cualquier persona, ya que hay algunas restricciones.

Aproximadamente 250.000 libros disponibles

El nuevo portal digital de la Biblioteca Nacional de Noruega pone a nuestra disposición los ya mencionados 250.000 libros, casi medio millón de periódicos, más de 270.000 imágenes, sonidos, programas de televisión, radio y hasta música, así como manuscritos, revistas e incluso informes y documentos del Parlamento Noruego.

Todo esto está disponible de forma gratuita para aquellos usuarios con IP en Noruega, ya que el resto del mundo sólo podrá acceder a una parte del acervo, que contempla sobre todo, aquellos que no tienen derechos de distribución internacional.

La buena noticia es que la biblioteca ha puesto a disposición de aquellos que no estamos en Noruega, un formulario para solicitar acceso sobre todo a los libros, el cual está disponible principalmente para propósitos de investigación, educación y traducción profesional, pero cualquier persona puede enviar dicho formulario. Una vez que se nos dé la autorización, tendremos acceso al contenido durante un periodo de seis meses con posibilidad de solicitar una extensión.

 Un proceso titánico

Este proyecto, que arrancó en 2006, consiste en varias líneas de producción que se encargan de digitalizar diferentes tipos de materiales. Aquí se usan desde escáneres de hojas, de documentos y automáticos, los cuales se encargan de capturar desde los libros hasta periódicos, revistas y fotografías. De igual forma se cuenta con equipo para digitalizar películas, vídeos y clips de audio.

Una vez que se tienen los archivos digitales, estos pasan por un proceso de reconocimiento óptico de caracteres (OCR) donde se «traducen» las imágenes para convertirlas en texto, y que también sirve para reconocer qué partes son encabezados o las diferentes secciones que integran un documento.

Finalmente cuando todo está listo, lo último es clasificar el material para añadirlo a la base de datos y esté disponible para los usuarios, incluso hay algunos que se podrán descargar. Los libros están disponibles en PDF, mientras que las fotografías y documentos históricos se encuentran en JPEG2000 o TIFF. Por otro lado, los archivos de audio están en WAV y los vídeos en MPEG4 H264.

Fuente de la noticia: https://www.xataka.com/literatura-comics-y-juegos/la-biblioteca-nacional-de-noruega-digitalizo-casi-todos-los-libros-noruegos-de-antes-de-2000-y-los-pone-gratis-en-linea

Fuente de la imagen: https://i.blogs.es/889e01/national_library_of_norway/1366_20

Comparte este contenido:
Page 3 of 8
1 2 3 4 5 8